Ytringsfrihetens kår i Norge er bedre enn ryktene ville ha det til, konkluderte Ytringsfrihetskommisjonen i fjor sommer. Med noen unntak har de fleste nordmenn mulighet til å ytre seg relativt fritt. Men noen områder skiller seg ut, konkluderte kommisjonen. Ett av dem er arbeidslivet.
Kommisjonen trekker blant annet frem at «det er urovekkende når forskning, undersøkelser og innspill gitt til kommisjonen viser at mange arbeidstakere og fagpersoner legger bånd på seg eller helt lar være å delta i den offentlige debatten, og at utviklingen går i en feil retning der enda flere arbeidstakere vurderer ytringsbetingelsene som dårlige». Kommisjonen slår fast: «Lar folk være å ytre informasjon og meninger de besitter i kraft av sitt arbeid, er det et tap både for den offentlige debatten og samfunnets informasjonstilgang».
Norske journalister, redaktører og medier, som vi representerer, merker dette godt. Det er vanskelig å få kilder til å ytre seg om forhold som gjelder arbeidsplassen deres eller kunnskap de har i kraft av sitt yrke. Toppsjefer og kommunikasjonsrådgivere er ofte de eneste kildene som gjøres tilgjengelige for journalister, og mange krever tidvis å få svare på spørsmål kun på e-post. Fagfolk på gulvet tar i mange tilfeller ikke sjansen på å ytre seg. En skulle tro at forståelsen for åpenhet og innsyn var større i offentlige virksomheter, men slik er det ofte ikke. Strenge kommunikasjonsregler og en overdreven frykt for tap av omdømme lever i beste velgående.
Dette får konsekvenser for journalistikken og samfunnet. Når fagpersoner i både det offentlige og private legger bånd på seg, ikke ytrer seg eller er utilgjengelige for mediene, vil viktig informasjon aldri nå offentligheten. I saker med stor samfunnsmessig betydning risikerer vi at befolkningen ikke får vite hva som faktisk skjer og står på spill – og den offentlige samtalen blir fattigere eller stilner helt.
Hvor viktig det er at ansatte faktisk tør å fortelle omverden om hva som foregår på arbeidsplassen deres er nylig dokumentert av NRK Brennpunkt i dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører». En av sykepleierne som stilte i dokumentaren, Svanhild Furre Johannessen, sa i etterkant til Tidsskriftet Sykepleien at det hadde sittet langt inne å snakke offentlig om forholdene, og at hun tror sykepleiere kan føle på det hun kaller en misforstått lojalitetsplikt.
- Vi vil verne om arbeidsplassen vår, og vise lojalitet til arbeidsgiver. Samtidig er vi innprentet taushetsplikt. Men når vi snakker om rammene for jobben vi gjør, så kan vi si mer enn vi kanskje tror. Og vi har vært nøye på å aldri si noe som er personsensitivt, sa hun.
At mange ansatte legger mer bånd på seg enn lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver krever påpekes også av ytringsfrihetskommisjonen. Dette har store samfunnsmessige konsekvenser. På lang sikt kan det også være skadelig for virksomhetene selv. Vi er alle tjent med at fagpersoner og arbeidstakere faktisk ytrer seg om viktige forhold – for eksempel slik at uheldige forhold blir belyst og gransket.
Norsk Redaktørforening har flere ganger undersøkt og dokumentert ulovlig og uheldig praksis når det gjelder kommuners regler for hvem som får lov til å uttale seg. Slike detaljerte og strenge instrukser om hvem som kan uttale seg til pressen, skaper usikkerhet og signaliserer at muligheten til å ytre seg er langt mindre enn det enhver person faktisk har rettslig adgang til. Ytringsfrihetskommisjonen konkluderer med at «ytringsrommet» oppleves særlig begrenset i disse virksomhetene. Når mange arbeidstakere ikke kjenner til hvilke muligheter de faktisk har til å ytre seg, blir konsekvensen at færre velger å snakke fritt.
Manglende ytringsfrihet i arbeidslivet utgjør et stort demokratisk problem som myndighetene og partene i arbeidslivet bør ta på det dypeste alvor. Derfor har vi tatt initiativ til et møte fredag denne uka der NHO, LO, KS og kulturministeren er blant deltakerne.
Det haster med å følge opp Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger.
Kommisjonen foreslår blant annet et partssamarbeid for ytringsfrihet, hvor arbeidslivets parter jobber sammen for å øke kunnskapen om ytringsfrihetens verdi og for å oppmuntre til mer ytringsfrihet i arbeidslivet. Den oppfordringen bør LO og NHO ta.
Kommisjonen anbefaler også en gjennomgang av etiske retningslinjer og veiledere i kommunene slik at det legges til rette for mer ytringsfrihet for arbeidstakere. En slik gjennomgang bør KS sette i gang med. Og regjeringen bør legge til rette for å følge opp kommisjonens anbefalinger i et systematisk arbeid for å skape dokumenterbar forbedring på feltet.
Også vi i mediebransjen må ta ansvar.
Norsk Journalistlags ferske arbeidsmiljøundersøkelse viser at mange oppfatter at det er et ganske eller svært lite rom til å uttale seg kritisk i offentligheten og ikke minst er det en stor andel som svarer «vet ikke». Undersøkelsen viser også at oppmerksomhet og åpenhet om trusler og seksuell trakassering både har redusert problemet, men også ført til bedre varslingsrutiner. Samme effekt vil vi trolig få hvis bedriftene - og de ansatte - tar et krafttak for å sikre de ansatte muligheten til å ytre seg – i tråd med den rettslig vernede ytringsfriheten har. Det gjelder på alle arbeidsplasser, i alle bransjer og i samfunnet for øvrig – og ansvaret starter på toppen.
Mediebransjen bør gå foran i arbeidet med å skape et bedre ytringsrom også for egne medarbeidere. Vi oppfordrer medieledere og tillitsvalgte til å jobbe langsiktig med å forbedre ytringskulturen og ta et krafttak for å øke bevisstheten rundt ytringsfrihet som et gode og en rettighet for den enkelte: Ta inn temaet i medarbeiderundersøkelsene. Øk kunnskapen om balansen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt/taushetsplikt. Trekk fram gode eksempler. Og lag regler som oppfordrer medarbeiderne til å si sin mening.
En bransje som er helt avhengig av åpenhet og ytringsfrihet i samfunnet for øvrig bør forplikte seg til å gå foran og vise vei på dette viktige området.
