Pandemien har tydelig vist oss at mediepolitikk er demokratipolitikk, og den favner mye bredere enn før. Redaktørstyrte medier er blitt viktigere, og mediemangfold er avgjørende for å gi folk god informasjon, innsikt og oversikt. Vi trenger en regjering som griper offensivt fatt i utfordringene for mediemangfoldet og bransjen.
Mediene og mange andre bransjer utfordres i økende grad av maktkonsentrasjon og monopolisering i en global konkurranse som skjer på ulike vilkår. Globale tech- giganter kontrollerer markedsplassene der konkurransen foregår. De er unntatt demokratisk kontroll, innsyn, og ankemulighet. Som samfunn er vi i ferd med å overlate kontroll av sentrale sider ved samfunnsutviklingen til globale aktører med egne motiver og agendaer. For mediene handler det om at vi ikke er ferdig med digitaliseringen, og at det ligger store utfordringer foran oss. Det er nødvendig at mediene lykkes med å finansiere journalistikken, fordi som pandemien har vist oss er et rikt mediemangfold en nødvendig forutsetning for et velfungerende, godt samfunn. Kulturministeren bør derfor bli kultur- og demokratiminister.
Akkurat nå lykkes mediehusene godt både økonomisk og i brukermarkedet. Men den kanskje viktigste utfordringen fremover for å finansiere journalistikken er kampen om digitale annonseinntekter - der utkjempes kampen globalt. I annonsemarkedet deltar mediehusene i en konkurranse på ulike vilkår, hvor tech-gigantene kapper land og mediehusene må kjempe for hver krone med en hånd bundet på ryggen.
I EU behandler parlamentet for tiden to omfattende lovforslag som kan bety mye, både for konkurransen i annonsemarkedet og for den offentlige samtalen. Kampen står i Brussel, og her må Norge og norske politikere engasjerer seg. Også nasjonalt har vi portvoktere, i bredbåndsmarkedet trenger vi tiltak eller reguleringer som legger til rette for konkurranse som sikrer at norsk medieinnhold kan komme ut til forbrukerne på like vilkår som innhold fra andre aktører.
Med det som bakteppe trenger vi en handlekraftig statsråd på feltet, med forståelse for digitaliseringens konsekvenser. Vi ser også at for bransjen blir både reguleringer og bevilgninger viktig. En videre utvidelse av mva-fritaket til å omfatte all digital journalistikk og fortsatt modernisering av mediestøtten er nødvendig for å underbygge digitaliseringen av bransjen. Og den mediepolitiske verktøykassa, som Stortinget har bestilt en utredning av, må det bli fart på denne høsten. Vi må ha balanse i mediemarkedet slik at NRK ikke begrenser det kommersielle mangfoldet, og vi må gi NRK konkurranse gjennom en fortsatt ordning for kommersiell allmennkringkasting på TV.
I stortingsperioden som har vært har mediepolitikken blitt viktigere og flere vedtak har satt spor. Eksempler på dette er mva-fritaket for digitalt nyhetsinnhold, medieansvarsloven og mediestøtteloven. Disse vil fortsette å virke i denne perioden og betyr mye for mediebransjen. Samtidig står bransjen overfor utfordringer som favner videre enn den tradisjonelle mediepolitikken. Derfor trenger vi en kraftfull medie- og demokratipolitikk.
