Om vi ikke visste det før har koronapandemien tydelig vist betydningen av mediemangfold. Gode lokalaviser landet rundt har rapportert og informert, og nasjonale mediehus har dessuten gravd, dokumentert og lagt til rette for en faktabasert nasjonal debatt om de mest inngripende tiltakene i etterkrigstiden.
Mediene er demokratiets infrastruktur og et offentlig gode. Mediepolitikk handler ikke om å opprettholde mediebransjen som næring. Det handler om at vi i Norge skal ha et mangfold av uavhengige medier som informerer, avslører og sørger for at ulike stemmer slipper til i en kunnskapsbasert debatt. Det er nødvendig i et avansert, kunnskapsbasert demokrati.
Koronakrisen har vist dette tydelig. Folks bruk av redaksjonelt innhold har økt kraftig, og vi har sett betydningen av troverdig, redigert nyhetsformidling og debatt. En velfungerende offentlig samtale er viktig for tilliten i samfunnet. En god samfunnsutvikling krever et velfungerende mediemangfold. Dette vil også ha effekt i kampen mot 'falske' nyheter, konspirasjoner og desinformasjon.
Samtidig har vi sett et annonsemarked som har falt mer enn vi noen gang har sett, og vi kjenner ikke de langsiktige konsekvensene. Derfor må politikken for gjenoppbygging etter krisen inneholde statlige mediepolitiske tiltak som sikrer mediemangfoldet landet rundt.
Fremover er det behov for nye, brede, konkurransenøytrale tiltak, i tillegg til en styrking av dagens mediestøtte. Allerede før koronakrisen stod mediene i en situasjon hvor de på få år har mistet milliarder i annonseinntekter, og endringstakten og digitalisering i bransjen var høy. Krisen har dramatisk akselerert denne utviklingen, og det er behov for tiltak slik at journalistikken kan opprettholdes samtidig som arbeidet med å etablere en bærekraftig digital forretningsmodell fortsetter.
