Ingvild Næss er "personvernsjef" (Chief Privacy and Data Trends Officer) i Schibsted og leder også GDPR utvalget i Mediebedriftenes Landsforening. Hun skriver videre:
Teknospaltist Kaja Gilje Sekse skrev i DN 3. januar om «det faktum at hverken tech-giganter som Google, Amazon og Facebook, lokale varianter som Schibsted eller tilsynelatende harmløse apper er selskaper drevet av etikk. De er drevet av profitt». For oss er det en åpenbar avhengighet mellom etikk og profitt, og det er nettopp her vi ser store skiller mellom ulike selskaper nå – og fremover.
Nyoppdagede ressurser har alltid ført til et kappløp om utnyttelse. Et kappløp om å forstå potensialet, utvikle teknologi for høsting og bearbeiding og finne de rette forretningsmodellene først. For den som lykkes med dette kan gevinsten være enorm. Google, Amazon, Facebook og Apple er de beste eksemplene på dette. I slike race er det ikke uvanlig at den etiske tenkningen og nødvendige offentlige reguleringer kommer for sent på banen.
Det nye denne gangen er at kappløpet er heldigitalt og går så fort at gevinstene utvikler seg eksponentielt for noen svært få aktører og gir dem en monopollignende makt. Effekten er at noen få er i ferd med å ta full kontroll over det som har potensial til å bli en helt ny infrastruktur for store deler av verden.
Også vi i et teknologidrevet norsk medieselskap som Schibsted er helt avhengige av persondata for å gi brukerne og kundene våre et tilbud de ønsker å bruke og er villige til å betale for. Brukerdataene gjør det mulig for oss å forbedre og utvikle nye digitale tjenester som svarer på behov vi ser at folk har, og dataene er avgjørende for at markedsplassene våre, slik som Finn.no, kan koble den enkelte til riktig jobb, riktig hus, eller riktig vare til riktig pris. Vi bruker også data til å skreddersy våre medieprodukter, som et redaksjonelt tilbud til hver enkelt leser, men sørger samtidig for at det viktigste når frem til alle.
Eksempler på data vi samler og bruker er navn, adresse og brukernes geografiske tilknytning – som brukerne våre oppgir til oss. Vi kan også registrere brukermønstre, som besøkte nettsider og annonser du har vist interesse for. Videre kan vi bruke gps-data, men bare dersom brukerne godkjenner det, for eksempel til å gi deg værmeldingen der du er.
Uten bruk av persondata vil vi ikke være i stand til å tilby produkter og løsninger mange brukere forventer, og vi vil ikke kunne skaffe oss inntekter til eksempelvis å finansiere kvalitetsjournalistikken vi vil være kjent for.
Og her kommer avhengigheten mellom profitt og etikk inn: Om vi ikke bruker data på en etisk forsvarlig måte, vil vi miste den tilliten fra brukerne som vi er helt avhengig av for å overleve.
Etikk i denne sammenhengen handler blant annet om å garantere at vi ikke bruker dataene til noe annet enn det vi har sagt, at vi lar brukerne selv ha kontroll over egne data og gir dem mulighet til å ta informerte beslutninger knyttet til egne data.
Og generelt må vi sikre at vi gir god verdi tilbake for dataene brukerne våre deler med oss.
Schibsted arbeider også aktivt for større transparens om innsamling og bruk av data, vi er i tett dialog med myndighetene om blant annet praktisering av EUs personvernregler, GDPR, og vi har tatt initiativer for å få på plass brede bransjeløsninger. Samtidig er vi ydmyke for at det er en rekke uløste problemer knyttet til bruk av data, og vi ønsker å bidra med våre perspektiver i denne viktige diskusjonen.
Det er ingen fornuft bak å være mot bruk av persondata. Til det er fordelene for store, både for den enkelte og for samfunnet. Men vi ser minst fire problemer som vi er bekymret over i tilknytning til datagigantenes praksis:
- Manglende reell transparens rundt hvilke data som samles og hva de brukes til.
- Misbruk av persondata, til skade for enkeltmennesker og samfunn.
- Misbruk av markedsmakt fra noen få monopollignende selskaper.
- Sikring av nasjonal tilgang til og verdiforvaltning av ressursen persondata.
I vår del av verden spiller EU en nøkkelrolle for å få til nødvendige tiltak som tar opp disse problemene, enten det skjer gjennom konkurranseretten eller i form av nye reguleringer. Spørsmålet er om farten i dette arbeidet er stor nok til å hindre uopprettelig skade.
