Resten av innledningen i sin helhet:
2018 ble nemlig en seiersparade for norsk journalistikk. Etter min mening lå nivået flere hakk høyere enn tidligere år. Noen eksempler:
Dagens Næringsliv leverte i samarbeid med NTNU et metodisk mesterverk da de avslørte Tidals strømmejuks.
Dagbladet fortsetter å banke ut den ene gravesaken mer imponerende enn den andre. Min personlige favoritt, serien «Barnevernets engler», går rett til kjernen av samfunnsoppdraget.
Aftenposten dykket ned i de folkevalgtes reiseregninger, og fant både grums og mangel på åpenhet.
Aftenbladet fulgte skitne penger i menneskerettighetsorganisasjoner, Bergens Tidende kledde av de ansvarlige for sykkel-VM, NRK avslørte edderkoppen som i seks år terroriserte norske kvinner på internett.
Og Filter Nyheter har med sin dekning av høyreekstreme miljøer ettertrykkelig bevist at også små redaksjoner kan lage stor journalistikk. Jeg kunne fortsatt. Listen er lengre. Poenget er at det var som om vinden dreide litt i 2018.
Hva skjedde? Etter en periode preget av kutt, famling etter forretningsmodeller og satsinger på florlett innhold tilpasset Facebooks algoritmer, gikk mange redaksjoner tilbake til røttene. Det ble investert mer i den tyngste journalistikken. Nye og avanserte metoder ble tatt i bruk. Standhaftig bruk av offentlighetsloven ga resultater. Adressa fikk for eksempel innsyn avhørene i den såkalte Kystad-saken. Det gjennomslaget kan bety mye for andre redaksjoner fremover.
2018 ble også året der vi så en aldri så liten revolusjon i digital formidlingsteknikk. Det ene prosjektet ble presentert mer imponerende enn det forrige. Redaksjonene lar seg inspirere av hverandre. Vi bygger fremtidens journalistikk stein for stein. Det er vakkert.
Men kan det vare? Vi skal i alle fall vite at den undersøkende og kritiske journalistikken av flere årsaker står på leirgrunn. Én av dem er at kreftene vi står overfor er sterkere enn noensinne.
Noen erfaringer fra året som gikk. Enkelte institusjoner trenerer tidvis velbegrunnede innsynsbegjæringer. Sentrale aktører i forvaltningen nekter å la seg intervjue om de lukter en kritisk vinkling. Deler av offentlig sektor synes mer opptatt av å bevare sitt omdømme enn å være transparente overfor dem de er satt til å tjene.
Journalister utsettes for sjikane, bakvaskelser og med jevne mellomrom alvorlige trusler. I VG har vi vært oppriktig urolige for sikkerheten til enkelte medarbeidere. Selv etter mange år i dette gamet, gjør det inntrykk å se journalister bli innrullet i politiets vitnebeskyttelesprogram etter å ha forsøkt å leve opp til intensjonene i Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 og 1.5.
Jeg har den dypeste respekt for reportere som år etter år gir seg i kast med journalistikk de vet kan få betydelige omkostninger for dem personlig.
På toppen av dette opplever vi gang på gang at aktørene vi skal granske bygger kringvern av advokater, informasjonsrådgivere og profesjonelle klageskrivere. For Pressens Faglige Utvalg er ikke bare den lille manns beskytter mot presseetiske overtramp. I noen tilfeller fungerer klageordningen som et effektivt virkemiddel for å stagge brysomme journalister.
Taktikken er velkjent. En klage - ofte omfattende - kan komme på kritiske punkt i den journalistiske prosessen og dermed avlede redaksjonens oppmerksomhet.
Ofte handler klagene mest av alt om å diskreditere en betydningsfull avsløring. Klagene fremstår som haglskurer over Vær Varsom-plakaten. De handler ikke om at den omtalte mener seg utsatt for ett konkret overtramp - om at selve premisset for kritisk omtale er galt - men om å lete med lupe etter den minste svakhet i arbeidet, finne en ørliten feil som i all fremtid kan brukes til å bagatellisere solid og viktig journalistikk.
I likhet med Alf Bjarne Johnsen mener jeg det er positivt at flere klager på dårlig faktakontroll i mediene. Det virker skjerpende. Og, ikke misforstå meg, vi skal ha kontroll på fakta. Feil skal rettes og beklages - tydelig. Kildekritikken er det som skiller oss fra andre medier.
Likevel vil jeg advare mot en utvikling der PFU i enda større grad blir de profesjonelle aktørenes kamparena. Jeg frykter at medier som løfter de tyngste steinene blir uforholdsmessig hardt straffet for feil og unøyaktigheter som i den store sammenheng er ubetydelige.
Det skal være tungt å bli tatt av PFU. Alle som driver med kritisk journalistikk vet at en liten tue kan velte hele lasset. Mange journalister er livredde for at skal dukke opp feil i en bildetekst som utvalget velger å legge vekt på. De kan ligge søvnløse og gruble over om en av henvisningene på Facebook var litt upresis.
Spørsmålet er om slike feil bør være avgjørende for vurderingen av tunge, kritiske prosjekter av stor samfunnsmessig betydning?
Mitt ønske for året er at både sekreteriatet og utvalget er disse problemstillingene bevisst. Jeg er opptatt av at pressen skal erkjenne sine feil. Men jeg er også opptatt av at man må vurdere betydningen av feilene, forstå hvordan de oppstår, og ta stilling til om det tjener faget vårt at små feil velter stor journalistikk. Jeg tar dette opp nå fordi mitt inntrykk er at journalistikken er under press. De neste årene skal vi gjennom store endringer, rammevilkårene svekkes, og motkreftene vil bli sterkere. Da er det viktig å ha perspektivene i orden.
Faktasjekk på sitt beste gjør det offentlige ordskiftet bedre. Men faktasjekk kan også tendere til flisespikkeri som skygger for det store bildet. Dette må vi som jobber i pressen være bevisst. Vi blir med jevne mellomrom helt korrekt kritiserte for å blåse opp detaljer. Slike diskusjoner håper jeg også PFU tar. Dypest sett handler det om å utvise godt skjønn.
Tilslutt vil jeg si dette: Noen ganger er jeg uenig i PFUs avgjørelser. Det hender jeg irriterer meg over mangel på konsistens i argumentasjon. Enkelte klager mener jeg burde gått til forenklet behandling.
Men samtidig er jeg overbevist om at PFU og selvdømmeordningen aldri har vært viktigere. Mer enn noensinne må vi verne om den. For i en verden der alle kan publisere, der det dukker opp nye medier som har et annet etisk kompass enn oss, når det blir vanskeligere og vanskelige for lesere å skille propaganda fra journalistikk, da er fellesskapet PFU utgjør avgjørende for tilliten til redaktørstyrte medier.
PFUs logo publiseres hovedsakelig når mediene har grunn til å skjemmes. Vi burde brukt den oftere og tydeligere, vist den frem med stolthet, om et tegn på kvalitet og en markør for ekte journalistikk.
