Mediemoms kan avgrenses

Det er viktig at mva-avgrensingen ikke låses til fortiden, men at den utformes slik at den er tilpasset den rivende utviklingen vi står foran. 

 

Av: Randi S. Øgrey, adm. dir. i Mediebedriftenes Landsforening.

En fremtidsrettet avgrensing må forholde seg til innholdet, ikke hvem som er utgiver. Den gamle situasjonen med klart adskilte medier utfordres når alle møtes på en felles digital arena. Det betyr imidlertid ikke at avgrensingen blir grenseløs. Det må naturligvis etableres en avgrensing for hvilket digitalt redaksjonelt innhold som skal omfattes av et fritak eller en lavere mva-sats. Det er denne utfordringen MBL har et forslag til å løse.

La meg først gjøre det klart at når vi snakker om fritak og lav mva er det kun brukerbetaling for redaksjonelt innhold vi snakker om. Alle medier betaler full mva på annonseinntektene.

MBLs forslag til avgrensing bygger på en rekke kriterier. Utgangspunktet er at ordningen skal bidra til å ivareta statens ansvar for å “legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”, slik det heter i grunnlovens § 100, sjette ledd. Ordningen skal videre fremme språk, kultur og identitet, sikre ytringsfrihet, mangfold og kvalitet i mediene, oppfylle politiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet og medvirke til at hele befolkningen har innsyn i og kan ta aktivt del i demokratiske samfunnsprosesser.

Avgrensingen må også stille krav til mediene. De må regelmessig selv produsere og offentliggjøre redaksjonelt innhold og redaksjonelle tjenester som er rettet mot og åpent tilgjengelig for allmennheten og det norske markedet. De må drive formidling av nyheter, aktualiteter, samfunnsstoff, debatt og dekke publikums behov for informasjon de trenger for å orientere seg, forstå og delta i samfunnslivet. De må avspeile kultur- og samfunnslivet, fremme lesing og bruk av språket og bidra til å bygge identitet, kompetanse og forståelse for egen rolle i samfunnet.

Videre må innholdet være redaksjonelt og ha vært gjenstand for en profesjonell publisistisk bearbeiding og kontroll bygget på åpne etterprøvbare redaksjoneltfaglige kriterier, slik disse er beskrevet i Vær Varsom plakaten. Innholdet må være en del av mediets løpende rapportering av nyheter, aktualiteter, samfunnsstoff, debatt og om forhold publikum trenger for å orientere seg, forstå og delta i samfunnslivet.

Formelle krav må være at mediene har en ansvarlig redaktør, at de følger pressens etiske regelverk og er redaksjonelt uavhengige slik det beskrives i Redaktørplakaten og “Lov om redaksjonell fridom” må også inngå i en avgrensing.

En slik avgrensing, hvor det settes opp klare kriterier, gjør det mulig å avgrense et fritak eller lav mva på en måte som er både fremtidsrettet og håndterbar.

Frankrike har klart dette. Der innførte man en ordning basert på en avgrensing som bygger på de samme prinsippene som jeg har skissert her. Lovendringen i Frankrike trådte i kraft 1. februar i år.

Da mva-fritak ble innført i 1970 var argumentene fra myndighetenes side at det er betenkelig å beskatte det trykte ord i et så lite språksamfunn som det norske. Man mente at en eventuell avgiftsplikt kan virke hemmende for fri opinionsdannelse og at kulturelle hensyn vil bli skadelidende.

De samme hensyn bør gjelde når mediekonsumet blir stadig mer digitalisert. I en digital medievirkelighet ser vi at innholdsformidlingen endrer karakter. Stadig flere aviser bruker korte videoinnslag og interaktiv grafikk i sin digitale nyhetsformidling. SKUP-vinneren fra i år er et eksempel på at digital teknologi gjør det mulig å formilde god og krevende journalistikk på nye måter.